Jeg husker godt at mine foreldre ble gamle «over natten» da min søster døde som 15 åring. I alle fall eldre. Gråhåret og krumrygget. Jeg var 17 år den gangen og kanskje var det tilfeldig at jeg etter den tiden har hatt kronisk magesykdom?
Og så skjer det igjen. Jeg mister en av de jeg elsker høyest i denne verden. Nok en gang en akutt traumatisk hendelse, som beskrives som en virkelig storeslem for kroppen. De første dagene er man i sjokk, som i en merkelig boble. Jeg sliter med å sove, har problemer med hukommelse og konsentrasjon . Helt i tråd med «oppskriften». Kriseteamet forteller at dette er en del av det å bearbeide sterke inntrykk og forsøke å forstå dem. Dette kan skje ubevisst, slik at du ikke er klar over det. Hjernen bruker mye energi denne perioden, slik at den ikke får brukt energi på andre ting. Stresshormoner gjør at kroppen er i alarmberedskap, og det blir vanskelig å få sove. Dette er ikke farlig, men faktisk nødvendig for at kroppen skal kunne bearbeide alle inntrykkene. Slitsomt og en utrolig påkjenning er det imidlertid, for hele kroppen.
Hva skjer med kroppen når den opplever traume?
Ganske tidlig tenker jeg over hvordan min kropp reagerer, for jeg vet av erfaring at jeg må la den reagere for å kunne bearbeide alt så naturlig som mulig. Jeg kan ikke skyve noe unna, for da får jeg det tilbake, med renter, flere år etterpå. Men hvordan kan jeg bestemme meg for hvordan jeg reagerer? Jeg er fremdeles, 3 måneder etterpå, både unormalt skvetten, jeg reagerer på høye lyder, brå bevegelser og sterkt lys . Er kroppen i alarmberedskap fremdeles. Jeg blir i alle fall utrolig sliten av å være så skvetten. Sliten på en annerledes måte, ikke som å løpe en mil..
De første dagene er det normalt å kjenne sterk hjertebank, svimmelhet, gåsehud, tørr munn, trang hals/kvelningsfornemmelser. Det er normalt å fryse eller kaldsvette, du puster raskt og overflatisk . I denne perioden frigjør binyrene mange forskjellige stresshormoner. Stresshormonene setter i gang en mengde fysiske reaksjoner. Disse reaksjonene er ikke farlige, man kan være utmattende.
Jeg trenger trening for å holde rygg og nakke i form, men kan jeg trene nå?
Jeg fikk tidlig beskjed om at kroppen ikke ville tåle trening i tillegg til de overnevnte reaksjonene. Men hvordan håndterer jeg det? Jeg har en rygg som må holdes i bevegelse og styrkes for at den ikke skal kollapse helt. Det passer jo ikke å bli sengeliggende i tillegg til alt annet. Så jeg vurderer at jeg kjenner min egen kropp godt nok etter mange år med trening, til at jeg selv vil kjenne hva som er sunt for meg. Og etter et par uker var jeg tilbake på trening, i et særdeles utprøvende og lavt tempo. Jeg holder meg innenfor hva jeg kjenner at kroppen tåler og de få gangene jeg har beveget meg over grensen har kroppen selv sagt ifra. Jeg blir svimmel, med en følelse av å besvime. Da rygger jeg litt igjen og innser at dette nivået er et stykke unna.. Selv om jeg ikke får maksimalt ut av treningen, føler jeg likevel at det hjelper meg psykisk. I tillegg holder jeg også ryggen i sjakk. Men er det jeg opplever riktig i forhold til hva kroppen virkelig tåler og trenger?
Det sies faktisk at sjansen for å unngå helseproblemer etter traumatiske opplevelse øker dersom du raskt kommer tilbake i vanlig aktivitet. Å komme tilbake til hverdagen betyr å komme tilbake til noe som er mest mulig normalt. Det normale signaliserer trygghet. Kroppen trenger denne tryggheten for å bearbeide opplevelsene og for å tillate seg å gå videre, og å lære seg å leve med det som har skjedd. For det er dette som er nøkkelen – å lære «å leve med» i stedet for å «legge bak seg».
Tilbake til normalt stressnivå
Kroppen og hodet har opplevd en ekstrem stressbelastning, og jeg får beskjed om at det er viktig å gjøre det jeg kan for å komme ned på vanlig stressnivå igjen. En mindfulness-øvelse kan være til hjelp. Fysisk aktivitet kan også bidra til å dempe stress, det har alltid virket bra for meg. Å fylle på med aktiviteter du liker å holde på med, kan bidra til at du mentalt senker skuldrene. På denne måten vil kroppen bruke tid på å venne seg til og å bearbeide, fremfor å flykte. Sistnevnte tapper deg for langt mer energi.
Jeg konkluderer dermed med at det er helt normalt at jeg er skvetten, matt og sliten på en merkelig måte. Samtidig som jeg også slår fast at det er rett at jeg holder meg aktiv. Jeg er i tillegg så heldig at jeg har verdens fineste venner som stadig klemmer meg og lytter til meg. Og barna mine (alle 4) de er de fineste jeg har og de gjør livet verdt å leve. Trening, samtaler og gode folk er min vei videre. Du må selv finne ut hva din vei er, men hold fokus på at det er viktig å skape rom for å venne seg til den nye situasjonen.
Kilder: Kriseteam og Senter for Krisepsykologi